Nesten et optimalt tilbud

Posted on by
2

Det er ikke noe nytt at funksjonshemmede opplever mangel på tilrettelagte parkeringsplasser. Antall plasser lever ikke opp til behovet og ofte er det satt av for liten plass til tilrettelagte biler. Jeg synes det er trist å tenke på at noen blir hindret i og ta seg en selvstendig bytur, fordi behovet for spesialparkering ikke er dekket.

Jeg fikk mitt første parkeringsbevis da jeg var rundt tretten år. På den tiden var det mer pinlig enn nyttig å ha kortet. Jeg gjorde alt mellom himmel og jord for å kamuflere tegn til min nedsatte funksjonsevne. Et såkalt “parkeringskort for forflytningshemmede” var noe som ødela mitt daværende behov for å fortrenge situasjonen. Naturlig nok begynte jeg å godta min reduserte kapasitet, og jeg fant ut at parkeringsbeviset kunne bidra med veldig mye positivt. I oktober 2008 fikk jeg førerkort, tilrettelagt med automatgir, og verden åpnet seg. Selvstendigheten jeg plutselig fikk, da jeg kunne transportere meg selv rundt i nærmiljøet, var like himmelsk og mirakuløs som å finne vann i en massiv ørken. Handikapkortet ble en ubeskrivelig viktig del av dette. Jeg gikk fra å forbinde kortet med noe negativt, til å se på det som en reddende engel. Handikapkortet bidrar til at jeg kan parkere på utsiden av favorittbutikken min, og dermed kan jeg la rullestolen stå igjen hjemme. Dette er veldig positivt i forhold til å opprettholde en viss fysisk kapasitet, men det er også positivt for den psykiske delen av mennesket! Uansett om man er heldig nok til å kunne gå selv, eller ikke, trenger alle å komme seg ut.

Jeg personlig har ikke bil med heis, og trenger derfor ikke en ekstra stor parkering. Mitt problem er oftest å finne en ledig parkeringsplass, som befinner seg i kortest mulig gåavstand til målet. Ofte har jeg måttet avlyse selvstendige handleturer, fordi det ikke eksisterer nærliggende parkeringsplasser. Jeg bruker rullestol nitti prosent av gangene jeg skal shoppe, og da tenker kanskje noen at det ikke er et like stort behov for en parkeringsplass ved inngangen. Men, i et værhardt land som Norge, kan det være veldig slitsomt å komme seg frem i slafseføre og tilsvarende værutfordringer. Det er hyggeligere å bruke oppspart energi på annet enn å bli iskald og stiv i kroppen, på vei fra parkeringen og til kjøpesenteret.

Det er veldig synd at noen mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke kommer seg ut, fordi samfunnet ikke tilbyr tilstrekkelig med handikap plasser, og tilretteleggingen ikke når helt opp til brukernes behov. Jeg synes det er noe som skurrer når folk får innvilget tilrettelagte biler, men får ikke parkert på grunn av mangel på tilrettelagte parkeringsplasser. Parkeringstilbudet vi har i dag er i utgangspunktet et utrolig flott tilbud, men dessverre er det noen justeringer som skal til for å gjøre tilbudet optimalt. Jeg tror at tiltakene som må iverksettes, for å oppnå et optimalt tilbud, er svært lite resurskrevende i forhold til hva slags konsekvenser vi kan bli konfrontert med om folk blir sittende inne, eller for eksempel må få assistanse for å komme seg ut.

Ine

Min psykolog har pels

Posted on by
4

Jeg er tjueenogethalvt år. Hvordan jeg kommer meg gjennom et liv med mange vanskelige konfrontasjoner, sa du? Stikkordet er pels. Pels, fremfor hvite frakker.

Jeg har aldri vært tilhenger av å få psykologisk veiledning. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker å åpne meg for andre, felle en tåre eller hakke hull på et sårt skall.  Jeg er ikke en kald person. Mitt vesen er skapt på den måten at jeg heller hadde sagt tydelig ifra om jeg ønsket å snakke med et fagmenneske. Min overlevelsesteori i en annerledes hverdag, hvor jeg daglig må konfrontere tap og klatre opp bratt terreng som en slags kvinnelig spiderman, er å være åpen om vonde tanker og ikke unngå såre temaer eller steder knyttet opp mot dårlige opplevelser.  Jeg er heldig som har familie som alltid lytter og stiller opp, og venner som spisser ørene sine for mange rare latinske sykdomsord og alt annet enn champagnerelaterte temaer. Men jeg prøver på ingen måte å leke superhelt, fordi det er oppskriften på å ”møte veggen” som samfunnet har valgt og kamuflere ordet ”sammenbrudd” med.  Faktisk lurer jeg ofte på hvordan jeg greier å ”legge opplevelser på is”, og når opplevelsene faktisk smelter, smelter de på en overkommelig måte.

Psykologer er flotte folk, ikke tolk meg feil. Faktisk er psykologyrket et av mine topp fem drømmeyrker. Men personlig synes det er forferdelig irriterende å være hos psykolog og kunne analysere kroppsspråket og spørsmålene deres. Hvor plagsomt er det ikke å se at fagmennesket analyserer deg, fra en knekt hårtupp på toppen av hodet ditt til den ytterste delen av pedikyren din, eller ser på deg med et blikk som viser tegn til ”hvorfor i helvete opptar du tiden min nå, jeg skulle gått av vakt for ti minutter siden”. Jeg ser heller ikke nødvendigheten i å snakke med en person som stiller meg spørsmål jeg forstår hvorfor blir stilt. Setninger som, ”Kan du utdype hvorfor du var så glad i å spille fotball?”, er så fantastisk gjennomskuelig. Jeg glemmer ikke med det første at jeg satt på et utrivelig rom og måtte snakke om mine såkalte ”tap” rundt det å bli langsomt fratatt helsen min og lidenskapen for fotball. Jeg fikk i alle fall ikke lyst til å ta et uhygienisk papir fra boksen på bordet, som sikkert blir plassert der som en slags oppfordring til åpenhet og tårer. Psykologer er veldig opptatt av dette med å bearbeide tap og andre ubehageligheter, slik at disse ”krisene” ikke skal oppstå senere i livet. Mange hadde kanskje ikke taklet å måtte konvertere fra et svært aktivt liv til rullestolbruk. Men vi er individer og dermed tenker vi forskjellig. Ingen fagpersoner kan komme og fortelle meg at jeg ikke kan greie å takle sorger, tap, frustrasjon og depressive perioder uten hjelp av utenforstående fagfolk. Jeg føler at jeg greier å bearbeide svært mange av utfordringene selv. To eksempler kan være å lakkere fotballskoene mine i sølv og sette de på en hylle, og poste innlegg på bloggen min.

Jeg har noen psykologerfaringer. På godt og vondt. Min beste psykolog har ikke hvit frakk og holder ikke til i et slitent lokale som er fylt av pedagogiske dingser. Min beste psykolog har pels. Sort, hvit og brun pels. Collin er min Border Collie. Han er en min personlige terapihund. Han er verdens beste lytter, og han bryter aldri taushetsplikten sin!

Når drømmen ikke knuses

Posted on by
2

Min store drøm er å studere ved et universitet eller høgskole. Da jeg var tjue hadde jeg akkurat fullført videregående skole, et år på overtid, via hjemmeundervisning. Jeg, som den sta og målrettede personen jeg er, tok et ekstremt stort steg og begynte å studere sosiologi rettet mot statsvitenskap. Steget jeg tok var egentlig ikke realistisk, men jeg ville så veldig gjerne prøve å studere. Jeg bestemte meg for å følge drømmen og gå veldig rolig frem. I startfasen fikk jeg et tilrettelagt tilbud, noe som er avgjørende for meg i en studiesituasjon. Dessverre, etter bare to måneder, måtte jeg gi opp, pakke sammen og flytte hjem igjen. Et år med planlegging og tilrettelegging av skole- og hjemmesituasjon var dessverre i høy grad bortkastet. Årsakene til at jeg måtte gi opp studiet mitt, baserte seg på to ting. Den ene årsaken var at undervisningstilbudet jeg fikk ikke var godt nok tilrettelagt, og jeg opplevde etter kort tid å få skolens økonomi pustet i ansiktet. Jeg følte meg ikke som en verdsatt elev, men som en belastning for skolens økonomi.  Den andre årsaken var selvfølgelig helsetilstanden min. Hvordan jeg greide å fortrenge at jeg var i ekstremt skrøpelig form, er helt utrolig. Ikke minst, at jeg maktet å fordøye og godta svært ubehagelige situasjoner ved høgskolen, er også utrolig. Pågangsmotet er i alle fall ikke infisert av sykdom! Jeg tenkte at det er viktig å prøve, ellers hadde hjernen min kvernet på spørsmålet ”hadde det gått”? Nederlaget var stort, men samtidig hadde jeg fått mye støtte av familien min i forhold til oppstartsfasen, og jeg hadde faktisk til en viss grad greid å sette meg inn i realiteten rundt at drømmen kunne knuses. Jeg hadde tross alt kastet meg ut i noe jeg ante var urealistisk i forhold til min fysiske helse.

Jeg og foreldrene mine har måttet kjempe for mine skolerettigheter helt fra barneskolenivå. Da vi dessverre måtte konfrontere en kald vegg på høgskolenivå også, orket jeg ikke mer. En studiesituasjon er noe av det jeg verdsetter høyest i livet, derfor var det en forferdelig opplevelse og avgjørelse å måtte slutte. Studiedrømmen var i ferd med å knuse. Kanskje bristet den? Men den knuste ikke! Utrolig nok gikk det bare to måneder før jeg hadde skapt en ny drøm. Det ble nesten som en resirkuleringsprosess, fordi den skadde delen av drømmen ble til en ny drøm. Drømmen ble ikke forkastet, men reparert og klar til å brukes på nytt. Nettskole ble min nye klippe. Forhåpentligvis en uknuselig klippe, med navnet NKI. Jeg meldte meg inn på NKI etter svært kort tenketid, fordi jeg følte at det var veldig riktig for meg. Jeg hadde i tillegg snust litt på et kurs tidligere. Samtidig som jeg på en måte sørget over tapet av å ikke kunne være en normal høgskolestudent, hadde jeg nå fått en ny og kanskje mer realistisk studiemulighet. Seks små bøker lå i postkassen min like etter at jeg meldte meg som student ved NKI. Archicad, var bøkene merket med. Jeg har alltid vært en kreativ person, og yrkesdrømmene mine har stått mellom to ting. Politisk- og samfunnsrettet journalistikk og arkitektur. Jeg måtte sette et spørsmålstegn ved den første yrkeskategorien, og kastet meg derfor ut i den andre kreative yrkesgruppen. Arkitekturens verden.

Jeg møter ikke opp i et klasserom hver dag, og jeg kommuniserer med læreren min via en dataskjerm. Jobbsituasjonen er også relatert til en skjerm. En stor skjerm. Men jeg liker det, og det gjør kroppen min også. For meg har det vært perfekt. Jeg kan jobbe akkurat når kroppen min er i form, og jeg får støtte og arbeidsmiljø i faren min sitt arkitektfirma. PV arkitekter as.

Nå er jeg halvveis i kurset. Det har ikke vært en dans på 3D modeller, for å si det sånn. Kurset er utfordrende, og når jeg i tillegg har gått gjennom diverse mindre positive ting i 2011, som lungekollaps, plasmaferese, intravenøs immunbehandling, botoxbehandlinger, medisineringsforsøk og hjernehinnebetennelse, har det selvfølgelig påvirket utviklingen av kurset. Men jeg henger i og har mange positive tanker om meg, NKI og Archicad. Jeg skal fullføre! Jeg anbefaler nettskole på det sterkeste. Særlig hvis du er syk. Men nettskole kan være en utrolig flott løsning for alle mennesker. Enter vi ruller, går, er enslig, gift, er separert, har barn, tripper, eller subber. Noen tenker kanskje at det er usosialt, men det er du selv som har ansvar for hvordan du velger å jobbe og utvikle utdanningen din!

På Facebookstatusen min stod det i dag ” Har hatt et Archicad lyspunkt i dag! Fantastisk når brikkene faller på plass :) Lykke!”

Hverdagsproblemet “Narvestadsyndromet”

Posted on by
2

I 2010, skrev jeg et innlegg om en unødvendig situasjon som oppstod da jeg var på konsert i Oslo. Jeg måtte overbevise en vakt om at jeg var rullestolbruker, på tross av at jeg hadde plass i rullestolfeltet, da jeg hadde behov for å bruke det nærliggende handikaptoalettet. Jeg har en usynlig sykdom, og dermed havner jeg i ”du- ser-ikke syk- ut-derfor- er- du- ikke- syk- kategorien. Historien fra konserten er bare en av mange tilsvarende opplevelser i hverdagen min. Teksten under har jeg skrevet for å gi et lite innblikk i hvordan det er og leve med en usynlig sykdom.

Taxi: Når jeg skal benytte meg at det som kalles ”TT-kort”, må jeg til tider diskutere med sjåføren, fordi noen får det for seg at jeg kan ha lånt kortet av bestemoren min. Slitsomme episoder som jeg veldig gjerne skulle sluppet å oppleve. Gleden av å kunne delta sosialt og være selvstendig, dager jeg ikke orker å kjøre bil selv, blir helt klart mindre gledelig når jeg må forsvare meg og min usynlige sykdom.

Kino: Når jeg skal på kino, har jeg opplevd å møte på korttenkte billettselgere. Oftest den eldre generasjon, som på død og liv må starte en diskusjon i retning av hvorfor jeg har ”ledsagerbevis”.   Jeg er ikke direkte stolt av å ha dette kortet, og det hadde ikke skjedd at jeg hadde gått rundt med det om jeg ikke var syk og ikke hadde krav på et slikt stykke plast.  Jeg forstår ikke at mennesker som jobber på et såpass sosialt sted som en kino, ikke forstår at det er en nedbrytende, diskriminerende og  upassende måte å tilnærme seg et menneske på. Kanskje er det et forsøk på å kontrollere at alt er i skjønneste orden? Men da tenker jeg at: Hvem velger å synke så dypt at de hadde laget et falskt ledsagerbevis?

Tog: Et ledsagerbevis kan brukes på mange arenaer. Tog er et eksempel. Men her skal jeg ikke klage. NSB sine ansatte ser ut til å ha fått et dannelseskurs. Til og med de ansatte på Narvesen. Jeg får faktisk reise i fred uten å føle meg som en trygdesnylter. Tusen takk for det!

Parkeringskort: Jeg avslutter med et siste eksempel.  Jeg har opplevd flere svært ubehagelige situasjoner når jeg har skullet parkere med handikapbevis. Noen personer er nesten truende. Sure miner oppstår allerede når jeg sikter meg inn mot en parkering for rullestolbrukere. I de tilfellene jeg velger å dra alene på kjøpesenteret uten rullestol, oppstår det jubel i hodet mitt når jeg ser at en handikapparkering er ledig. Det betyr at jeg får noen minutter med følelse av selvstendighet, for da kan jeg gå de få meterne til den nærmeste butikken uten rullestol. Jeg kan late som jeg er frisk i noen få minutter. Gleden i hodet blitt fort ruinert når enkelte mennesker tror at de har myndighet til å blande seg inn i mine parkeringsbehov. Blikkene, som jeg IKKE innbiller meg, er ikke noe jeg forbinner med Bambi sine uskyldige signaler. Hva slags oppdragelsesbakgrunn har mennesker som piler mot bilen min og banker på bilruta mi, som om jeg skulle ha kjørt ned et menneske, og deretter snakker til meg på en måte som illustrerer at de har tydelig ”Narvestadsyndromet”. Oftest greier jeg å reagere på en sivilisert måte, men jeg skal være 100 prosent ærlig og skrive at jeg noen ganger klikker i vinkler. Noen ganger må jeg nærmest vifte med parkeringstillatelsen tre centimeter fra trynet deres for å få fred. Noen ganger må jeg avbryte den lille handleturen jeg hadde planlagt dagen før, fordi jeg er utslitt etter å ha fått kjeft og forsvart meg selv. Den handleturen som tok meg mange timer å lade opp til, og som jeg ofte får store konsekvenser av i ettertid. Når jeg ukentlig må konfrontere folk som forteller meg på en upassende måte ”du har parkert på hændikæpp, du ser vel det?  Du står ulovlig parkert. Hær ække plassen for deg. Jeg kanke se no hændikæppkort. Du trenger ikke et sånt et kort du vøttø”, er det nesten så jeg vurderer å bli hjemme. Men jeg biter tennene sammen, for ”Narvestadsyndromet” skal ikke vinne over meg og min frihet!  Jeg pleier alltid å bli litt sjokkert, fordi jeg fatter ikke at folk kan prestere i å si slike ting, uten å kjenne meg og min bakgrunn. Jeg møter på denne type folk nesten hver eneste gang jeg parkerer bilen min. Er det rart jeg begynner å bli litt fortvilet og enkelt sagt ”møkk lei”?

Jeg skal være veldig snill og prøve å tenke fra ”Narvestadsydromets” synsvinkel. De ser en blond jente som ser frisk ut. Enten kommer jeg kjørende i en bil, som faktisk er et hjelpemiddel, gående på vei til nærmeste butikk, sittende i rullestol,stående ved et toalett på en konsert, i billettluka på kino og tilsvarende situasjoner. Jeg kler meg ofte pent, og fokuserer sterkt på at jeg skal se frisk ut. Det er min måte å komme meg gjennom et liv med sykdom på. Fordi at samfunnet har blitt slik at man må se syk ut for å være syk, skjønner jeg til en viss grad at Herr og Fru Narvestadsyndrom ikke kobler meg opp mot handikaprelaterte ting de gangene jeg ikke sitter i rullestol. Men jeg skjønner ikke tankemønsteret ”hun låner bestemoren sitt parkeringsbevis, TT-kort eller ledsagerbevis”. Jeg lurer veldig på om noen friske mennesker hadde,for eksempel, parkert med vilje på handikapparkering for å slippe og gå noen ekstra meter?

Jeg har en sykdom som ikke er synlig. Jeg kan gå en kort strekning på egne ben og er veldig glad for det. Men jeg må bruke rullestol når strekningen blir for lang. Jeg hadde satt pris på å bli akseptert gående som rullende. Jeg har ikke opprettet et forfalskningslaboratorium  i leiligheten min hvor jeg lager falske handikapkort, TT-Kort og ledsagerbevis. Jeg ber folk som lider av ”Narvestadsyndromet” om heller å bite seg i tunga når de får et intenst behov for og spy ut indre frustrasjon og elendighet. Heldigvis er jeg kapabel til å ta i mot gode doser faenskap fra Herr og Fru Narvestad før vannglasset renner over.

Jeg er takknemlig for alle disse kortene jeg drasser rundt på. Til dere med ”Narvestadsyndromet”: Når jeg bruker ledsagerbevis, parkeringsbevis eller TT-kort:  Jeg ser tydelig hvor jeg parkerer og hvilket kort jeg bruker i ulike settinger. Jeg er ikke blind, og det er jeg selvfølgelig også veldig takknemlig for. Men jeg har et annet veldig slitsomt handikap.

Jeg går og jeg ruller…

Hjernehinnebetennelsehelvete

Posted on by
8

Jeg måtte dessverre ta konsekvensene av Kiovig behandlingen. Hjernehinnebetennelsen meldte sin ankomst på onsdag morgen i forrige uke. Jeg forstod at noe var veldig galt, og for første gang i livet takker jeg meg selv for at jeg hadde forhåndslest bivirkningene. Jeg har vært svært uheldig, nok en gang. På samme måte som lungekollaps da jeg skulle sette inn venekateter i forbindelse med plasmaferese. Hjernehinnebetennelse er en sjelden reaksjon på Kiovig. Med mitt hell er jeg ikke overrasket. Men når man velger å gjennomgå uvanlige behandlinger, må man tenke begge veier. Jeg var forberedt på det beste og det verste.

Da jeg var innlagt andre dagen skrev jeg ”Nå har jeg hørt en åtti år gammel mann snakke i telefonen som en hormonell fjortis “kiss kiss kjære”, og sittet til bords med en eldre kar som lagde interessante knurrelyder. Knurrelydmannen har helt sikkert en veldig god grunn til at han vandrer rundt og lager disse lydene, men at han går rundt i en fløyelsmorgenkåpe og er skremmende lik playboykongen, er ikke noe han kommer unna. En annen eldre kar på naborommet snakket i telefonen om Viagra. Spesielle opplevelser er det mange av når man er innom forskjellige avdelinger på et sykehus. Jeg merker jeg blir litt ko-ko av disse omgivelsene”.

Jeg har vært hjemme i tre dager nå. Hjernehinnebetennelsen begynner å trekke seg tilbake, men jeg er fortsatt veldig nakkestiv. En flott kombinasjon med Dystoni og botox. Det er nesten lov til å le av den tragikomiske situasjonen. Jeg greide selvfølgelig også å pådra meg nok en bivirkning etter og ha blitt spinalpunktert. Det har ført til at hodet mitt pulserer og er veldig tungt å holde oppe. Faktisk var jeg sengeliggende i tre dager på grunn av spinalprøven. Nakkestivheten, som er forårsaket av spinalpunkteringen og betennelsen, vil roe seg etter en ukes tid. Jeg merker at det går i riktig retning, ellers hadde jeg ikke postet blogginnlegg. I ettertid merker jeg at jeg setter mer pris på å kunne gjøre de hverdagslige tingene igjen!

I går hadde jeg begynt å tenke fremover og lagt det vonde vekk. Forsøket på å fortrenge alle følelser ble vanskelig da jeg fikk en telefon av nevrologen min. Jeg takker han for at han tok seg tid til å ringe, men jeg skjønte jo at han ikke ringte bare for å høre hvordan det stod til. Jeg fikk høre at det hadde oppstått nok en komplikasjon. Immunforsvaret mitt er ikke i slaget. Derfor blir det ikke fri fra sykdomsrelaterte ting. På mandag blir det blodprøvekontroll, for å sjekke humøret til immunforsvaret mitt. At immunforsvaret mitt har fått seg en trøkk er jeg ikke overrasket over. Ekspertene sier at det er en kjent, men uvanlig bivirkning av Kiovig. Selvfølgelig pådrar kroppen min seg alt det uvanlige. Jeg var jo forberedt på litt av hvert, men da legen begynte å snakke om andre funn på prøvene, ble jeg litt stressa. At jeg skulle få påvist Borrelia var jeg ikke forberedt på. Tegnene hadde visstnok dukket opp i de omfattende prøvene som ble tatt da jeg ble landet akuttmottaket med hjernehinnebetennelse. Jeg har blitt undersøkt for Borrelia flere ganger tidligere i livet, uten noe utfall, og det gjør meg veldig tankefull! Selvfølgelig har jeg mine teorier i forhold til dette, men jeg tror ikke jeg skal brette ut mine tanker her. I alle fall ikke enda! Jeg ser på prøvesvaret på to måter. Jeg blir forvirret, men ser også på dette som et lite gjennombrudd hvis det kan være en av grunnene til at livet mitt er som det er. En ting er i det minste ganske klart. Kiovig og Ine er ikke en match!

Jeg tror nok det toget jeg skrev om i forrige innlegg har gått fra meg. Nå føler jeg meg litt sånn her:

IgG behandling fullført

Posted on by
1

Følelsen av å ha plasmaet til tusen mennesker i kroppen er noe spesiell. Jeg har kommet meg greit gjennom behandlingen. Ingen alvorlige bivirkninger har oppstått. Jeg hadde det riktig nok ikke så behagelig etter den første dosen. Kroppen min oppførte seg veldig rart og det var tydelig at noe skjedde på innsiden av meg. Kvalme, kramper i mage og sterk hodepine er det jeg har vært sterkest plaget av. Jeg har egentlig vært heldig når det kommer til hvordan kroppen har respondert på væsken. I noen tilfeller kan det oppstå meget alvorlige komplikasjoner, men slik er det vel med det meste unaturlige man tilfører kroppen?

Jeg tilbrakte mye av den første behandlingsdagen i senga. Jeg var ganske redd for å få reaksjoner. Jeg slapp unna med mer normale bivirkninger. Det var hardt, men på mange måter gikk det bra. Kullsyreløs Cola var mitt brensel den dagen!

Behandlingen gikk over fem dager. For hver dag bearbeidet kroppen stoffet bedre. Jeg greide i perioder å sitte ved pcen. Det var kvalitetstid!

Jeg tok meg kraftig sammen og dro hjem i går ettermiddag. Turen hjem var av de mindre behagelige, da det føltes som om magen min vrengte seg. Men jeg kom meg hjem til slutt og var lykkelig da jeg inntok min fantastisk behagelige seng. Hjem, kjære hjem.

Jeg har ikke merket noen bedring hittil, men håpet er selvfølgelig der. I øyeblikket er det viktigste å bli kvitt bivirkningene. Jeg kommer til å gå noen ekstremt viktige dager imøte. Virkningen kan inntreffe alt fra etter 48 timer til to uker. Jeg prøver å legge disse svært kompliserte tankene til side. Jeg tar en dag av gangen og tenker at ting går sin gang. Jeg tenker selvfølgelig også at det er veldig viktig å tenke positivt i situasjonen jeg nå er i. Min holdning har etter min mening en viktig rolle!

 Hvis dette toget også kjører fra meg, vet jeg at det vil komme et annet tog og plukke meg opp,- en eller annen gang!